Det perfekte. I det ikke-perfekte.

Jeg elsker alt ved ham. Noen så enkle ord jeg sa når noen spurte meg om min siste kjæreste. De som spurte ble ofte stille, ventet på at jeg skulle si noe negativt. Men stillheten fylte en tid mellom oss, i hvordan jeg og den som spurte vurderte andre mennesker.

Leonard Cohen synger mørkt og vakkert om det uperfekte, i AA vet vi at det er prosessen for å bli et bedre menneske og ikke et mål om det perfekte, som er vår måte å leve på.

Og under Masterstudiet mitt, erfarte jeg at min venn og medstudent fra Thailand ikke kunne si noe negativt om meg, når vi hadde en oppgave om å si 5 positive og 5 negative sider ved den andre. Jeg lærte mye av ham. Hvordan han så meg, ville se meg - og i dette så ble mine positive sider bindeleddet mellom oss.

For i kulturen vår her hjemme er vi hjernevasket av å tenke negativitet i andre mennesker. Joda, han er så snill så, men….. så kommer det. Ofte veldig personlige ting ved den andre, som kanskje ikke burde blitt delt.

Og det er ikke slik at den andre er slik, det er seeren som ser den andre slik. Og dette synet sier alt om den som kritiserer, og ingen ting om den som får de negative betraktningene.

I ettertid, etter at “vi “ ikke eksisterer mer, og jeg har blitt meg, sier et par venninner av meg “du så ingen negative ting i ham du” - akkurat som om jeg nå får min straff, siden bruddet ble så verbalt stygt som det ble. Hvordan vi vurderer et annet menneske - er noe som skapes i den som ser.

Men jeg vil heller ikke nå lete etter feil i andre. Det gjør noe med min verden, mine forhold til andre mennesker - og gir ingen gode energier. Jeg løfter fram godheten i den andre, vi tråkker alle feil noen ganger, men det skal ikke bli karakteristika ved det ikke-perfekte mennesket, som er på vei, men ikke mot et mål som det perfekte. For bærer jeg på mørke tanker om andre mennesker, er det min sjel som er ryggsekken for det mørke. Selv vil jeg leke i lyset, bli varm og doven av å være sammen med gode mennesker.

God sommer alle sammen - husk vi trår alle feil en gang i blant - det er gjennom feilene at vi vokser som menneske.

Vi trår alle feil - noen ganger. Og helt riktig også, i mange av livets øyeblikk.

“There is a crack in everything God has made.”

— Ralph Waldo Emerson

Alle mine menn. Som ikke er mine.

Jeg er en seer, et nært avstands-menneske, som er i øyeblikkene sammen med menn som ikke vet at jeg tenker sånn.

Jeg trenger disse små nærhetene, som varmer og gir meg framdrift, for å reflektere, tenke - og også være i takknemlighet i livet. Merker at knivstikkene i sjelen min ikke er leget, men tiden hjelper også på dette.

Og på en måte må jeg finne ut hvem jeg nå vil være. Mye av mitt tidligere meg er helt okei, men jeg har plass til noe nytt. Slik er det når en forlater “i forhold med” til å bli singel. Og jeg føler tiden og friheten ved å bare være meg, familien og venner er der, likevel lever jeg fritt.

For et par dager siden snakket jeg med et menneske jeg snart skal intervjue til boka mi, vi kunne ha sittet ved vannkanten og pratet i timevis, ordene tok setningene - og ble til nye tanker. Jeg tror ikke vi rekker alt det jeg ønsker vi skal rekke på første møte, sommeren tar oss, så møtes vi nok igjen. Det er som om tankene våre forenes i en virvelvind - som ingen av oss kan kontrollere. Jeg elsker slike samtaler og mennesker som er med på denne kreative leken. “Jeg gleder meg til å lese boka di”, sa ham. Da ble jeg litt redd, fordi den er langt fra ferdig, og for tiden ligger den inne på forlaget, redaktøren knar teksten. Og jeg får noen dager til å pakke ut mitt nye liv her, gjøre hverdagsting som å kjøpe støvsuger og en ny myk hodepute til sengen min. Jeg har nå bare en dyne, den lette sommer-dynen, en konstatering for hvem jeg er.

Sengen står slik at jeg kan se fjorden - langt borte, likevel nær. Og fra et annet vindu kan jeg se naboer, som ikke kan se meg, jeg vil kunne fantasere om mange liv her etterhvert. Alene, likevel sammen med andre.

Dater takker jeg pent nei til. Hvis hjertet slår over et slag - vil jeg heller rusle en tur med Ham i en park i byen. Han fra Iran, jeg snart skal intervjue, eller han med den vakre mørke stemmen, vi trener ved siden av hverandre et par ganger i uka, eller …men det er og blir en drøm, og for tiden er den uten smerte, derfor lar jeg disse møtene forbli i meg, hviske til meg at livet er mildt og fint.

Hvor mange har berørt sjelen min ? Jeg kan telle med disse mikro øyeblikkene jeg opplever, men han som kledde seg naken for meg; både kropp og sjel, det kan telles på en hånd, kanskje jeg nok stopper på en finger, fortsatt er det bare en. Og jeg er heldig, ikke alle mennesker får slike møter, slike intense opplevelser, som ord ikke kan beskrive.

Og denne dagen, som enda er helt ny og ubrukt, vil gi meg menneske-møter, som vil gi meg hjertebank. Som kanskje vil bli til noe mer, som vi mennesker sier. I sommer. På ettersommeren. Eller til høsten. Akkurat når spiller ingen rolle, fordi jeg er i tiden.

Vi er relasjonelle - vi skapes i møter med andre, og etter hvert eneste treff, vil du være forandret.

(Foto; Werner Anderson)

“Jeg passer ikke inn

I den skapelsen du lever i

Annerledesheten omkranser

Og du griper den ikke”

”

— GH Øye

Slå av bryteren. Tenn på lyset.

Alt, begge deler kommer så brått, det mørke og det lyse. Jeg er alltid like uforberedt, nok mest til det mørke. I går ble det en mørk dag, nok utløst av ordet “springende” - skrevet i en mild mail fra redaktøren min. Jeg ser det i dag, hva hun mener, at jeg vil ha med alt sammen allerede i første del av boken, selv om alle tankene tilhører, kan strøs utover på et par hundre sider.

I dag forstår jeg, i går gav jeg nesten opp - ikke helt, men nesten. Mest lyst hadde jeg til å legge meg ned på sengen og se på en krim, men jeg er en fighter - og tok en fagbok som handler om det jeg skal skrive om i boka. Kom igjen, girl, smerten går over. Du vet det, det er ikke første gangen du er i mørke. Bare pust, så går minuttene.

Broren min ringte, søsteren min også - og til slutt en venninne. Deres gleder smittet over på meg, og det var meg de ville dele alt sammen med. Og jeg fikk perspektiver på eget liv, noen hadde det vondt - nok verre enn meg. Slik kan det gå, som en fjær vi puster på i vinden, forsvant det mørke og jeg sovnet og drømte helt fram til klokka fem. Her ute ved havet er det bare et par lastebåter og meg som beveger oss før regnet kom og vinden ruser i trærne rundt huset.

Og så tar jeg bussen og båten inn til byen - for å trene, og finne den rytmen der jeg elsker. For jeg har fått meg en følgesvenn der, i snart fem måneder har vi trent stille ved siden av hverandre, før vi nikket til hverandre, så et lite hei - og i dag pratet vi. Han har sluppet en skive - som det heter, og jeg har elsket den melodiøse stemmen hans fra tidligere, nå enda mer, når jeg hører, men ikke lytter, til småpraten han har med Pten sin. Stemmen er like vakker, han bærer en så fin sjel, tekstene avspeiler det - og smilet omkranser meg, litt forsiktig, men nok til at jeg føler at dagen vil bli fin.

Til sensommeren drar jeg på konsert med ham. Står i mørket og lyttet til den dype stemmen som tryller fram ord som blir til mening. For min verden er mest ord for tiden, ord jeg tenker og skriver inn i manuset. Og ord jeg har fått som skadet sjelen min, fra en jeg trodde elsket meg, men gjorde det likevel ikke og også vakre ord som løftet meg høyt, fra en som kanskje tror jeg vil ha ham, for han vil ha meg. Kjærleiken er der, matchene kommer kanskje om litt. Jeg vet ikke helt, brå skifter kan komme så brått, men jeg vil favne langsomheten i det langsiktige.

Ja, jeg vil elske kjærleiken igjen. Gi mest og ta i mot. Og også inne i mellom tenke på proteiner, kilo på vektene - og lytte til den melodiøse stemmen ved siden av meg - for der ved siden av hverandre er vi en liten stund nesten et oss.

Det er i overgangene mellom mørke og lys at livet er aller mest intenst.

(Foto; Werner Anderson)

“NO HASTAR DET
No hastar det meir enn
nokon gong med å ta det

heilt med ro”

— Øystein Hauge

Rites de passages. Hav og stillhet.

Rites de passages er det mellomrommet som eksisterer mellom for eksempel ungdomslivet og voksen. En konfirmasjon var før i tiden en markering på at nå er du voksen. Separasjon er tiden mellom å være gift og så skilt. Disse overgangstidene skal gi oss pauser for refleksjon og en sjanse til å møblere om eget liv.

Jeg er i min egen Rites de Passages for tiden. Midt i mellom to boliger, bor stille ute ved havet, Oslo-fjorden på Nesodden - her sover jeg opp til 9 timer om natten, ingen ting forstyrrer meg. Huset har store glassflater ute mot Oslofjorden og jeg sitter tidlig om morgenen med min havrelatte-kaffe, i stillheten, leser aviser på Macen - og lar blikket hvile på en lastebåt som kanskje seiler forbi, eller en stor fugl som svever høyt, som jeg ikke kjenner navnet på. Trenger ikke det navnet, tenker at det å følge de svevende bevegelsene på den lyseblå himmelen er min meditasjon her ute ved havet.

Jeg har forlatt den boligen jeg har levd i, der hvor jeg har forandret meg aller mest. Og om noen uker, får jeg sjansen til å skape meg nye vaner, bli kjent med nye naboer - likevel har jeg alt jeg elsker innen rekkevidde der jeg flytter til; Frognerparken, Bygdøy, Nordmarka, Dans Grains cafe og Bislett Sats med PT.

Jeg kan velge å gå inn i deler av livet mitt fra fortiden i tankene - det er ikke slik at tankene surrer rundt i hodet mitt når det blir stille omkring meg. Denne teknikken lærte jeg under den terapien jeg gikk i etter bruddet med siste ektemann - og siden har jeg benyttet meg av den. Ikke nå, sier jeg ut i mørket, en annen gang. Så forsvinner den smerten som var knyttet til et brudd, sugd ut i universet igjen. Og hendelser blir ikke så store - eller viktige mer. Hva holdt jeg på med - når jeg løftet det fram i meg selv? Sett i relasjon til alt det som mye mer viktig i livet ?

Jeg kan velge hva jeg vil tenke på - og dermed bruke energiene mine til.

I stillheten her ute ved havet, skriver jeg bra; bokmanuset lever nesten sitt eget liv; jeg føler jeg har et hav av kunnskap å hente ting fra. Jeg håper å holde den deadline-planen vi drøftet på forlaget, tror det nå.

Pauser. Det som er fint med dem er at vi får rikelig med tid til selvrefleksjon - og forstå hva som er viktig og hva som er helt uvesentlig. Og pauser har også det ved seg; at etterpå kan jeg tre inn i livet mitt igjen, mest sannsynlig ikke som den samme personen som jeg var før pausen.

Men foreløpig er jeg her ute ved havet, jeg lar vennene i byen forbli i byen, tar meg bare et par ganger i uka inn for å trene - før jeg kommer meg på båten igjen som tar meg inn i stillheten.

Denne helgen skal vi gå Kyststien - kanskje - eller bare sitte og se ut over havet. Livet er valg - hele tiden - det gjelder å velge det som smører sjelen med balsam.

Brudd, pause - og ny tid. Livet er forandringer - hele tiden.

(Foto; Werner Anderson)

“Sopra una vecchia quercia
c’era un vecchio gufo:
più sapeva e più taceva,
più taceva e più sapeva.

Det satt en gammel ugle
i en gammel eik:
jo mer den begrep, jo tausere ble den;
jo tausere den ble, jo mer begrep den.”

”

— Italiensk regle, fra biskop Erik Vardens hjemmeside.

Brudd. Ritualer. Smerter.

Etter over ti år kan jeg mobilnummeret til min siste mann utenat, ikke det har jeg i dag har tenkt å ringe ham. Vår felles sønn er voksen og greier seg på alle måter, og alt oppgjør fra bruddet den gangen er fortid - det er svært sjelden jeg tenker direkte på ham, mer kommer minnene om opplevelser vi hadde sammen som familie. Lange dager på hytta på fjellet, helger i København med hele barneflokken osv. Varme somre i Italia med ferskpresset appelsinjuice og solbrente skuldre. I dag er det alt det gode jeg husker og minnes, ikke mer selve bruddet.

Jeg har hatt flere brudd. Ektemenn, kjærester og også venner. Noen har bare glidd bort, noen brudd er bevisste fra den andre eller meg. Og de som glir bort er tømt for det som en gang var oss, men de brå bruddene omkranser fortsatt det vi som ble skapt.

Det som sitter igjen sterkest er felles ritualer og vanen i å være oss.

Det jeg har lagt merke til er hvordan vanen i et forhold har satt seg i kroppen, som merkes så sterkt i ettertid, etter bruddet. Det kan være at jeg ikke mer kan sende en sms, eller ta opp mobilen i farta og ringe. Og så kommer det små glimt av oss sammen, nanosekunder i øyeblikk, som hver gang vi løp sammen på fjellet og han sa ved vendepunktet, vi hadde løpt halvveis; no return. Det var like lang vei framover som bakover.

Min siste ektemann og jeg ringe ofte uten en årsak, bare for et mikro-øyeblikk og fortelle om hva vi gjorde akkurat da, den kunne vare noen minutter. Og et hvert forhold for sin rytme, som også brått blir kuttet.

Men alle brudd er ikke brå og voldsomme. Som at jeg sluttet i min siste jobb - det vil si hovedjobben min - hvor jeg det siste året forberedte meg, overførte kunder til andre i avdelingen, hadde oppsummerings-møter med de største kundene o.l.

Men det er i mikro-livet det smerter aller mest.

Minnes vår måte å spise frokost på. Fornemme følelsen i kroppen når vi elsket. Farvel-kysset i døra eller smilet når den andre kom. Ofte med min langbeinte høye vakre sjelsvenn T, hver gang vi brøt ut i latter over ingenting.

Alt dette; det er livets kapitler som må skrives inn med en slutt. Selv skriver jeg “Morning Pages” hver morgen, lav-terskel, hvor jeg reflekterer over hvordan jeg har det, akkurat nå. På en måte skriver jeg meg farvel med den andre etter et brudd. Og til slutt er farvel også brukt opp - og jeg tvinges til å se framover.

Etter siste store brudd med meg og eks-mann gikk jeg i terapi - en sorg-gruppe - et helt år. Sorgen har fire deler - og etter sjokket, bearbeidelsen, se seg selv nå og veien framover - ble jeg herdet til, mer tvunget til å slippe fortiden og leve nå - og se framover.

Slike prosesser er gudegaver, hvor jeg får sjansen til å ta hele livet opp til revisjon, ikke det at jeg for tiden ønsker flere brudd. Jeg kan ikke gå i Sorggrupper hele tiden - og gråte over spilt melk som det heter. Noen ganger må øynene være uten tårer.

Men perioder uten drama og brudd - er velsignet godt. Nå er jeg så heldig at jeg erfarer etter et brudd å starte med blanke ark - og også med relasjoner jeg bevisst tar vare på. Bevisst lager jeg ikke drama med de jeg er glad i. Jeg godtar og aksepterer alle de mennesker som er meg nære - som de er. Alle har plusser og minuser, jeg også - og det gjelder å se alt sammen - og leve med det. Jeg husker da jeg hadde født min førstefødte og svigerfaren min håpet på at jeg da ville få forandret sønnen hans. Nei sa jeg - det er den han er i dag - og vil være - som jeg elsker så inderlige dypt. Vil han forandres, må den forandringen komme fra hans indre.

Jeg møtte han for en ukes tid siden, vi er begge forandret, både på det ytre og det indre. Årene har satt sine spor, men jeg føler at kjernen i ham er der - det jeg falt for og elsket så inderlig. Så får grått hår, ekstra kilo på kroppen og stive knær være en del av livet - mens vi begge knar oss selv for å bli et bedre medmenneske - i dag. Og også kanskje i morgen. Nå har vi et felles barnebarn - og våre gener og røtter er fortsatt sammensmeltet.

Kjærlighet er med en risiko - og livet er med ubehag. Likevel vil jeg kaste meg ut og inn i det - igjen og igjen.

Åpenhet er så viktig i dagens verden, ikke proteksjonisme, oss-dem forståelser og Cancel Culture.

Ta i mot med åpne armer - som en Hellig bok skriver om.

Og vil jeg møte deg, du enda fremmede, skal jeg se deg slik du er - og kanskje får jeg sjansen til å elske hele deg. For jeg er et menneske som lett elsker andre, uten å lete etter feil. Og så håper jeg på at mine feil ses av deg, men ikke vil skygge over det som er helt okei i meg.

When you are in darkness, make light.

• When you have a burning desire for something, make peace.

• When you are ignorant of something, seek insight and experience.

• When you are jealous, replace it with love.

  • (The African Gospel of Mary)

Den gangen, 15 år gammel, var livets ark blanke, men skulle snart fylles ut.

“Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen. Så sa ham til dem: Forstår dere hva jeg har gjort for dere ?.”

— Bibelen, Joh 13.1 - 17

Ser du meg ?

I den siste tiden har jeg erfaringer med både smerte og glede i å få innsikt i meg selv. Via smerten, dette er jo meg, gråter jeg over hvem jeg også er - og vil alltid være. Det er nå du er i stand til å ta i mot innsikten sier en venn til meg - ikke den gang; du sluttet med å drikke - og prøvde å finne tilbake til ditt opprinnelige Selv - den rusfrie. Men denne innsikten er også fin å ha for meg videre i livet; jeg er fortsatt den avhengige, men rusfri. Det er smertefullt å forstå at andre har sett meg slik jeg er, før jeg selv innrømmet det. Som Craig Nakken sier det i boka “Addictive Personality” er vi avhengige de siste som ser oss selv, men de første som erfarer skammen og smerten i avhengigheten.

Livet gir også overraskelser - i form av varme. Om hvem jeg også er.

Jeg trodde det skulle bli sånn helt greit, en avskjeds-feiring av meg på jobben - jeg hadde hatt i 12 år. På grunn av pandemien ble det utsatt til nå. Livet mitt har gått videre, jeg trener styrke, rusler rundt i byen for å tenke og er dypt inne i bokmanuset. Bærekraft og kunder har blitt fjernt.

Men så fantastisk det var å komme tilbake, være blant alle ex-kollegaene igjen. De ville høre hvordan jeg har det, ivrig smilende og lyttende. De kjenner meg og jeg deler raus mitt livs siste kapitel - så ble det taler og kake. Sjef og sjefens sjef og alle i den avdelingen jeg en gang var en del av - gav en beskrivelse av meg. Det var mennesket Gunn-Helen de beskrev - og satte pris på. Vi savner deg ! Energien din og alt egentlig. Pågangsmot, åpenhet …nettverksbygger - .det er akkurat slik jeg så inderlig ønsker å fortsette å være.

Det blir litt (amerikansk) selvskryt her - la meg tillate det akkurat nå.

Min åpenhet - og flere kvaliteter jeg nok bærer med meg. Det er slik jeg ønsker å bli sett, slik jeg prøver å være også. En relasjon mellom meg - og de andre. Et ekko av meg og mine ideologier jeg har; mitt mål om å være et medmenneske - med visse kvaliteter. Med meg hjem fikk jeg en stor hvit blomsterbukett (ikke sterke farger til minimalisten) hjemmelagde tøfler fra sjefen (brukes hver dag - farge helt i stil med fashionistaen og en a5 plakat med tre ord fra hver av de over 30 ansatte. Slik ser de meg. Selvfølgelig er en slik avslutnings-feiring i positivitetens tegn, så da skal alle godord fram. Likevel, jeg er så takknemlig at det er det spor jeg har etterlatt meg. Også at jeg har fått til noe i selve jobben - iherdig jobbet for noe - og lykkes.

Hva jeg gjør med dette ? Plakaten ligger ved siden av sengen min - jeg skal minne meg på hva jeg hver eneste dag skal strebe etter å fortsatt være - og jobbe med djevelens små pust - som ikke er til gode for noen. Heldigvis faller jeg ikke ofte i den fella, 30 års selvutvikling innen en selvhjelps-organisasjon har satt spor i sjelen.

Men alle mener ikke bare godt om meg - vi har alle ulike verdier på tvers at menneskeheten. Selvfølgelig er det slik for oss alle. Det du står for - og er - det liker jeg ikke, og det irriterer meg grenseløst. Nettopp fikk jeg høre via en tredjemann om kritikk av meg - og siden jeg er høysensitiv - ble jeg fryktelig lei meg. Det hjalp å få råd - og trøst - av en god kompis. Mest av alt; så gjaldt saken det at denne personen ikke kom til meg og sa det - men slang det ut i øst og vest. Hva kan jeg gjøre ? Selvfølgelig ta det med ham. Men jeg tok det med den tredje personen. Sa i fra - klart og tydelig - at jeg ikke ønsker å få vite via ham hva noen mener om meg - det gjør meg rett og slett ikke godt. Ikke snakke om - men til, er en fin leveregel. Ikke bli lei deg - sa han. Han sier masse sånn om mange. Sagt er sagt, ordene surrer rundt i hodet - nå har jeg satt grenser. Mest sannsynlig kommer det ikke en neste gang. Ønsker han å formidle noe om meg - tas det i mot ansikt til ansikt.

Det er forandring som er livet, hele tiden, men i det tempo som flyter med deg. Den ytre samstemmer med den indre - og det er magisk å våkne opp en søndagsmorgen og glede seg over; ja alt og ingenting. I dag kan du skape en magisk dag - hvis du vil.

Livet er å jobbe med den vi tror vi er - og hvordan andre oppfatter oss; minske gapet.

“I want what I want - and I want it now.”

— Addictive Personality, Craig Nakken

Drømmetydninger.

Drømmen har kommet til meg tre ganger. Den samme drømmen om valg, og hvor jeg ikke skal være, men heller hvor, nok mer hvordan jeg skal vandre. Drømmene har kommet tett - og for et par dager siden drømte jeg en enda tydeligere drøm om valg. Igjen. Og at, på den ene siden, i en pro - et kontra -analyse så burde jeg ha valgt pro-siden, men i sjelen min visste jeg at jeg er ikke der. Er ikke et menneske som mer går etter status, men følger egen intuisjon - i alle livets valg.

Hvorfor drømmer jeg om valg ? At jeg har meldt meg på et studie i politikk ved UiO, mens sjelen min skriker at dette er feil. Du hører ikke til her. Du skal over på religion. Jeg sitter i auditoriet, det er semesterstart og yrende liv. Ser meg rundt og vet at dette er feil.

Forlater politikken - og vandrer over til religion-studiet. Jeg har landet. Der jeg skal være, som den jeg er i dag. Stormen stilner.

Men tre like drømmer er ikke nok, jeg går ikke inn i dybden i hva drømmene skal fortelle meg. Jeg lever bare livet videre; bokprosjekt med forlaget, sønner, styrke og yoga-trening - og nære venner.

Så kommer det en enda tydeligere drøm. Jeg dater en lege, overlege og professor i medisin. Vi har morsom kommunikasjon - han har et stor hus på Oslos beste vestkant. Bli forelsket i ham Gunn-Helen hvisker fornuften til meg. Men jeg klarer ikke. All hans sosiale statuser, morsomme meldinger når han jobber som lege i Afrika - ingenting vekker lidenskapen i meg. Det skal ikke være ham, hvisker sjelen min. Til tros for…

Jeg vil forstå, ta budskapet. Valg er ofte smertefullt.. Jeg vil se livet mitt - være tro mot meg selv. På en måte er det jo lettere å la livet skure og gå, det er jo helt greit. Men da mangler livets dybde.

Jeg sender en mail til “min” danske forfatter - som leder kurset i Drømmer og meditasjoner, som jeg deltar på. Hva er alle disse drømmene om valg, spør jeg ham. Hvorfor den samme drømmen flere ganger - og hvorfor valg hele tiden ? Han sier til meg det jeg dypest sett vet, at jeg må gjøre opp status i eget liv; hvem vil jeg ha tett på ? Dette er særs viktig for deg Gunn-Helen, ikke lev et annet menneskets liv, men ditt eget. Du må tilbake til deg selv, det såre og sterke mennesket jeg kjenner deg som. Du står nå oppe i et livsvalg, drømmen presser på at du må ta alvoret i dette.

Og jeg reflekterer videre; er drømmer og virkelighet egentlig så adskilte ? Er det fornuften i oss mennesker som lager grensene ? Noen folkeslag, for eks urbefolkninger, respekterer drømmene - og tar visdom fra dem. De er budskaps-bringere.

Så blir drømmene virkelighet.

Det er som om jeg trengte en forvarsel - slik at virkeligheten ikke kom brått, men mer som et vindpust - som berører lett - og så forsvinner inn i horistonten.

Jeg er hel nå. Drømmer og virkelighet er ett. Jeg dagdrømmer og nattdrømmer. Nå ble du borte, sier PT Alex til meg. Og han tar meg tilbake, men jeg har fått et pust av noe annet, likevel meg.

Sinnsrobønnen, som vi sier i AA på hvert eneste møte, verden over:, gir ofte et klarere perspektiv på livet - og valg;

Gud, gi meg sinnsro til å godta de ting jeg ikke kan forandre, mot til å forandre de ting jeg kan, og visdom til å se forskjellen.

Tørre alt - ville alt - og gjøre alt.

Jeg vil elske alt; omfavne livets essens - og virkelig leve i takknemlighet.

(Foto; Werner Anderson)

“Din visjon vil bare bli tydeligere når du ser inn i hjertet ditt ... Den som ser utenfor, drømmer. Hvem ser innover, våkner.”

— Gustav Jung

Dødens utpust. Livets innpust.

I dag, denne dagen kunne ha to ulike scenarioer, innhold. Og jeg landet ned i livet igjen, etter uker i frykt, uker med ensomhet og redsel. Jeg visste ikke om jeg var frisk - eller syk. Og det store fy-ordet, som legene ville sjekke ut om jeg hadde eller ei, jeg klarte eller klarer ikke ta det i min munn. Eller skrive det her.

Alt startet lille nyttårsaften med fjerning av et par polypper i tarmen og jeg husker bare at jeg lå i sengen hele Nyttårsaften - og ja; pustet. Drakk vann - og var ensom og redd.

Når jeg ble ringt opp første gang etter flere uker i venting, for å bli innkalt til CT, brøt jeg sammen. Heldigvis var jeg sammen med Dan, som tok meg ut av det økologiske spisestedet - og sa at det er jo fint at du blir sjekket mamma og at vi har det Helsevesen vi har her i Norge. På korte inn og ut pust var jeg enig, men det spiste ikke opp redselen. Legen ringte meg også - jeg kaller ham for “muslimen” - vi fant hverandre i det guddommelige, han sier at dette er å blåse det veldig opp, men legene vet ikke. Så vi må kjøre løpet.

Til tross for ensomheten i tankene mine, visste jeg at jeg måtte flyte i det, Flow Gunn-Helen - Flow.

Sønnene mine sa “en dag av gangen” - og gjør det du blir bedt om, skulle tro at de gikk i AA, fordi det er slikt vi lærer om der.

Og altså, i denne uken kom D-dagen, en dag med solskinn, vår i luften og med en stor mørk redsel i meg.

Inne i undersøkelses-rommet, når jeg legger meg på behandlings-benken, sier legen (ikke “min” muslim), jeg vet ikke om det i alvor eller spøk, at nå skal vi se om vi fjerne hele tarmen, deler av den - eller…

Jeg orker ikke mer, så jeg sier mildt, at vi får vel vente, til svaret kommer. Til etter at du har vært på innsiden av meg, og tittet, etter blodprøve, CT, MR, blodtrykk, skopi, alt som startet med en fjerning av et par polypper.

Og han blir stillere - og stillere, spakere på en måte. For han finner ingen ting, så vidt han finner arret etter fjerningen av den ene polyppen.

Det er ingen ting her, sier ham. Du trenger ikke noen behandling - du kan velge å gjøre ingen ting, eller kanskje fjerne litt av arret.

Da jeg vandret ut av sykehuset, de fant ingen ting, i meg, jeg er hel, og helheten min er at kroppen min er frisk. Jeg takker livet, min guddommelige kraft, min samiske urkraft - og setter meg på huk i solveggen og ringer mine sønner.

Nå. Vet. Jeg.

Ukene i ventetiden har vært mørk og krevende, alt ble satt på vent. Undersøkelser og leger, alt gikk så fort, at jeg trodde at bare det, at jeg ikke ble satt i noen helsekø, ga signaler om at det var noe, men at de ikke sa det til meg.

Jeg valgte å gå ut i universet - og så gå dypt inn i meg selv. I uker har jeg gått inn i healingens verden; påkalt min samiske urkraft, vært tro mot at mine forfedre hegner om meg.

Vi finner ingen ting, sa ham. Ingen ting. Du kan gå ut herfra.

Jeg har healet meg selv i en holistisk helbredelse, lagt begge hendene på magen min, og kommunisert inn til tarmen. Om natten har jeg hatt min samiske sjal rundt livet, over magen min og dypt der inne også over tarmen - og påkalt min samiske mormor til å omfavne meg.

Og når tankene har gått ned i tarmen, har jeg følt at den har, på en guddommelige måte, vært god og snill og gjort den helt fin. Jeg har følt at arret har blitt leget, roet seg - og funnet fred.

Jeg takker livet - i dag, for det er i øyeblikkene vi finner godhet og selve livet, og i dette ligger livets magiske essens.

Jeg vil være i livets øyeblikk, akkurat nå.

(Foto; Werner Anderson)

“Trivsel er det store håp, der viser seg overalt omkring oss.”

— SuperSund, Deepak Chopra & Rudolph Tanzi

Byens spor. Smertens kraft.

Jeg skjuler smerten - og sier at jeg bare må gå. Komme meg ut, bort og vekk, slik at jeg kan slippe alt til; la øynene og hele ansiktet vise sorg. Ta av meg masken. Kanskje det nok er feil, å ikke si i fra, livets sannhet har skygger av grått. Det finnes kanskje en sannhet - om rett og galt, som er nedfelt i våre lover og til en viss grad normer, men hverdagens samtaler, hvordan vi sårer hverandre - uten å tenke over det, forstå det - det er her i dette underjordiske klima jeg ønsker å bidra. Via et eneste menneske; meg selv.

Men jeg er også svak, og vet at jeg ikke vil, mest sannsynlig, ta opp det som såret meg så dypt. Vi har akkurat fått til en ny myk relasjon, jeg går på tå hev, likevel. Jeg vil ikke, orker ikke ha en ny konflikt. Og det er jo ikke sikkert at min sannhet er den eneste ene. For sannheter samstemmer ofte ikke, jeg har nettopp sett “Rikets sikkerhet” om Arne T. på NRK, og den viser så bra ulike virkelighets-oppfattelser, som ikke forandres hos partene, men vedvarer livet ut. I den ene er han en fredsskaper, i den andre er han en landssviker, spion.

Jeg er lei meg, nok såret, fordi jeg ikke blir sett, slik jeg selv mener at jeg er. Alle sidene ved meg, ingen vil, ikke jeg heller, bli betraktet som et endimensjonalt menneske. Og spesielt, når det som for meg er svært viktig, er som en flau vind en varm sommerdag. Glemt, dvask, ikke merkbar.

At troende, religiøse mennesker, er som konspirasjonsteoretikere, helt hjernevasket. Mener han, kanskje tankeløst, men egentlig så sies det, fordi han mener det.

Jeg lar hans sannhet stå, tror ikke at han husker det engang at det ble sagt, i ordflommen av mange ord. Han er god på ord. Og jeg tror også at han ikke tenker over at jeg er troende - åndelig i mitt liv. Men, hvordan ser han meg da ? Hvis han skal beskrive meg ?

I en slik rolig setting, vil kanskje min tro komme fram. Eller ikke. Det er ikke så rart, jeg har ikke presset på - noen mennesker - min åndelighet - og hva det gir meg i livets forståelse.

Så jeg går ut i mørket, gjennom skogen, det snør lett - og mot T-banen. Det blir mange minutter å tenke på; fra Oslo Øst og vestover. Symbolsk, t-banen tar meg gjennom byens mørke spor, slynger seg på skinnene fra stasjon til stasjon. Og mørket utenfor vinduene samspiller med sjelens tristhet.

Kanskje jeg en gang, skal fortelle på en forsiktig måte at jeg har dette landskapet i meg. Denne forståelsen som vi ikke kan se (eller jeg ser jo masse guddommelighet i livet) - og som gjør at jeg aldri er alene.

Der i mørket, i t-bane vognen, føler jeg meg alene, forlatt. Og sagt på en annen måte, ikke respektert.

Dagene har gått. Jeg har ikke gjort noen ting. Akkurat nå har jeg fred. Men en gang, i den nære framtiden, skal jeg forsiktig fortelle om meg - og min åndelighet. Til ham jeg elsker.

Mørket gir rom for refleksjoner. Og for meg; det vil alltid lysne - etterpå.

(Foto; Werner Anderson)

“That is the bottom line of religious obedience. It is an education in sonship, a workshop of responsibility, a school of true freedom. ”

— Entering the Twofold Mystery, Erik Varden

Ord. Ord. Og sex.

Jeg er på jakt etter ord, hele tiden, om tidsånden. Hvem husker ikke da du første gangen sa “jeg elsker deg “ til din elskede, og da du hørte det tilbake til deg ? Det er disse tre ordene som er sterkest, mye mer erotisk enn “jeg er glad i deg”, de sier vi når lidenskapen har lagt seg og hverdagen har tatt over. Jobben. Hente unger i barnehagen. Lage middag. Putte klær i vaskemaskinen og ta dem ut. Et uendelig hav av oppgaver, som knuser ordene “jeg elsker deg” - og så godtar vi det; at disse aller viktigste ordene forsvinner ut av livet, men det gjør dem jo ikke, for når det inntrer krise, så inntrer disse ordene igjen. Hvis din elskede blir alvorlig syk - er en årsak til at ordene får betydning igjen. Og når friskheten tar over igjen, så er vi tilbake til “jeg er glad i deg” - og det er noe trivielt, likevel godt med hverdagens enkelhet.

For eksempel, så har jeg to ganger prøvd å lese Jon Fosse. Stått på venteliste på Deichman, hentet bøkene og gått hjem for å lese denne prisvinnende forfatteren. Men jeg klarer det ikke, fordi jeg ikke finner noen punktum i teksten. Jeg får ikke puste. Punktum er for meg et sted å hvile, trekke pusten enten inn eller ut, men når JF ikke har dem, holder jeg pusten hele tiden. Det går bare ikke.

Så prøvde jeg en gammel bok av Jens Bjørneboe (kjæresten min sin bok) - en historie fra Italia, men i den var det drikking og fyll hele tiden, og det orket jeg heller ikke lese, her var det punktum, men for mye fyll. Jeg orker slett ikke lese om noe som for meg er et avsluttet kapitel i eget liv.

Jeg leser nok om skjenkestopp og start (=alkohol) i avisene, det får holde.

Så leser jeg en anmeldelse av boken “Min venn Natalia” av finske Laura L. Om sex og mani. Det er noe for meg, og jeg bestiller boken, og kjøper den til tross for at den er skadet i det ene hjørnet, jeg liker ting som er hele og ikke skadet. Den tar meg med hjem - og elsker den ved de aller første ordene.

Sex er der hele tiden. I mennesker. Og blant mennesker. I lange perioder har jeg levd i sølibat, da savnet jeg det ikke, merkelig, men godt. For i sølibat-livet skal det være ikke-eksisterende, og det gav en ro - som var ja, nærmest, fredfull. Så kunne jeg lese om de par som har problemer med sex i forhold (et tema spesielt for samlivseksperter, i Dagbladet) - men det, på en følelsesløs måte gjaldt dem og ikke meg. Jeg var fri.

Hvorfor så mange ord om ord. Fordi jeg skriver for tiden, skriver og tenker. Kan kalle meg forfatter hvis jeg vil, siden jeg allerede har gitt ut en bok.

Manuset jeg akkurat har trykket på sendt-knappen til et forlag handler mye om sex, og lengselen etter naken hud, samleier og nytelse. Ikke fake, men sånn på ordentlig. Dette manuset om mye sex (og nettdating) i seg, ord for ord, er skrevet sammen med sønnen min Dan, er altså nå sendt til et forlag. Kanskje litt på siden, å skrive en bok om sex og nettdating sammen; mor og sønn, men to generasjoner har ulike ord, og for Dans generasjon er porno det samme som en liten kaffekopp til frokost, mens for meg er det skam og med en viss form for falitt.

Sexleketøy ligger ikke framme på nattbordet, de gjemmes bort i en skuff, til tross for at jeg liker sex, men ingen av venninnene min og jeg, snakker om det. Det har nok med generasjon å gjøre.

Så nå venter jeg på svar fra akkurat det forlaget. Men jeg fortsetter å skrive, fordi det skaper tanker på forhånd, og tanker skaper refleksjoner - som igjen gjør at jeg ser verden så klart og tydelig, gjennom mine øyne. På min måte. Som er nok for meg.

Har tenkt mye på om jeg trenger å snakke om alt; kan intime detaljer i eget liv forbli uten ord ? Kan noe ikke ende på sosiale medier, men som en metafor forbli i skuffen. Kjæresten min spør mer om meg (=fortid) enn jeg gjør til ham. Likevel, blir det nok ham-historier å bære i mitt liv, jeg trenger det ordløse også.

Jeg bare undrer. Og spør. Med noen få ord.

Min førstefødte, elskede sønn Dan, som ikke trenger ord her for å fortelle en historie om ham. Alt er i bildet.

(Foto; Jan Tore Eriksen)

“Jeg forestiller meg at sjefen smyger seg inn bak ryggen min og oppdager at høyre arm slett ikke befinner seg på musa.”

— Min venn Natalia, Laura Lindstedt.

Du er unik. Ta i mot.

I går holdt jeg en innledning på et AA-møte, tema var “å gjøre opp med de mennesker jeg har såret” - AA sitt 8. trinn.

I dagene før tenkte jeg mye over hva jeg skulle si. Jeg elsker slike utfordringer, gå rundt i byen og tenke, være inne i tema-boblen og samtidig ute i verden; byen.

Jeg bestemmer meg for å starte med å fortelle om at da jeg sendte en mail til mine kollegaer om at jeg sluttet i jobben 31. 12. - og så i etterkant mottok jeg veldig mange “skryt”-svar tilbake. Det var ikke det at jeg hadde fått til jobben min - lykkes som det heter (det også) -men mer hva de sa om meg som menneske.

Blir det skikkelig selvskryt om jeg forteller om all denne skrytingen ? Jeg var usikker, men poenget mitt var å løfte fram hvem jeg i dag er - som menneske, som medmenneske, min form for nestekjærlighet - takket være…. ja; for meg, takket være hva jeg har lært i AA - og mitt levesett etter AA sine 12. trinn.

Men reaksjonene ble helt annerledes enn hva jeg forventet. Mange sa at de sleit med å motta ros, at akkurat det at andre så på dem som verdifulle, og at jeg turde å fortelle om dette. “Kanskje jeg om noen år også vil klare å ta i mot ros fra andre mennesker - som deg” - sa en deltaker.

Hva forteller dette oss ? Vi snakker om nestekjærlighet. Om at vi mennesker er så trent i å se det negative, at vi nesten har lagt et filter inne i oss selv - i det å se og si det; det gode i andre mennesker. Selv lærte jeg barna mine ved middagsbordet ute på Kolbotn i å trene seg i å si 5 positive ting ved seg selv. Jeg spurte aldri etter negative sider; det regnet jeg med at storsamfunnet hadde drillet dem godt nok i.

Det er nok selvhat, negativitets-tenkning og også uttrykt hat i dagens samfunn, vi har til og med laget noen ord om dette - bl.a. Cancel Culture, og i hvordan vi ser ganske så hvitt/sort på andre mennesker. Vaksine-motstandere er de andre, konspirasjonsteoretikere hater vi eller elsker dem. Det rare er at siden vi bør være opplyste, burde vi se verden i flere nyanserte farger - gråtoner er også fint, en mix av både og.

Selv har jeg levd etter å se det gode i mennesker. Og si det. Også små ros-ord, som at du er så fin i den kjolen, til at du er flink i jobben din, og at jeg er så glad for at vi to jobber sammen med den kunden. Eller til sønnene mine; se dem - og si det.

Snart kommer kjæresten min hit, han skal lage middag til oss, jeg kan sitte og skrive i bokmanuset mitt - og beundre ham, og jeg kan rose i etterkant av hvor godt det smaker. Jeg liker alt han lager; vi er veggiser begge to, og jeg er ikke bortskjemt med en superkokk i huset, forresten er sønnen min Dan supergod, men nå er han småbarnspappa og holder på å åpne sitt Oslo-sted nummer to. Tidsklemme-liv som det heter i dag.

Og kjæresten roser mye, til meg, om meg. Og jeg tar i mot. Det morsomme er at han ser meg fra et sted jeg ikke er, og uttrykker så ofte små detaljer ved meg, som han elsker. Og jeg begynner å elske dem også.

Slik skaper ros og skyt godhet blant oss mennesker. Nesten som små helsefremmende dytt vi gir andre, som er helt gratis. Hvem vil du framsnakke i dag ? Tren deg på å gi ros, det gjør noe med deg også; en godhet som går begge veier.

“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”

— Vladimir Soloviow

Hva skal jeg gjøre. I 2022.

Jeg går ut og inn av søvnen på Nyttårsaften, utenfor soverommet er det raketter, er alene hjemme, kjæresten jobber - og denne løsningen er uproblematisk. Alle spør meg om hva og hvor eller med hvem jeg skal være sammen med på Julaften, ingen spør om Nyttårsaften. Da er kraften ute av folk - og vi vet at hverdagens tidsmessige krav er like om hjørnet.

Kjæresten maler, drar ofte mellom hjemsted og Oslo for å besøke sine barn og også Oslo og foreldre nord for hovedstaden. Er et besøkende menneske. Et godt menneske. Det ligger i hans families kultur - feiringer og besøk.

Vi i min familie er ikke der, vi har vårt mønster. Og jeg hviler veldig godt i det. Når søsteren min sier at vi må ses mer i 2022, så vet vi andre søsken at det er mer ord og ikke handling. Fordi det er sagt så mange ganger før, vi er glad i hverandre, men er nok svake for å gjennomføre det, ordene er lettere å si.

Vi har ulike familiemønstre vi mennesker. Jeg som lever i den mørkere underverden, med mennesker som har falt utenfor A4-livet, lever også helt utenfor “hvor skal du du feire Julaften-pratet ?” - og vi i mørket, puster lettet ut når Julaften er over, og det spørsmålet gjemmes bort i 365 dager - helt til neste gang det er naturlig for dem å spørre. Hvorfor vil mennesker vite hvor jeg skal være på denne kvelden ?

En god venninne, la oss kalle henne M her, sier det er fordi de som spør er glad i deg og det er bare godt ment. Hun er en enkel sjel på noen områder, men så stor på andre. Jeg søker alltid til henne når sjelen min gråter. Hun er ikke gift, har ingen kjæreste eller barn. Hun er her for alle oss andre, en trøster.

Det viktigste jeg prøver å si her er at vi som ikke har faste julaften planer ikke skal skamme oss. Skammen kommer så fryktelig lett, når vi er utenfor det normale. Det skal ikke mange skrittene til, før skammen vokser seg stor og sterk.

Neste jul, jeg har planer og avtale satt allerede. Orket ikke mer åpenhet. Så kan jeg svare lett og freidig at jeg skal “dit” - som om akkurat det er helt uproblematisk. Skal sove over også, så da kan de som lurer også få svar på med en gang at jeg også har noe å gjøre på 1. juledag. Og skammen har ingen sjanse, hvis det er dette som skal til, for å fred fra andre mennesker.

Og midt oppe i denne sorgen over ikke-avtaler, leser jeg et intervju med forfatteren Jon Fosse. Han beskytter seg selv hele tiden fra menneskehavet, hører ikke på radio, ser ikke på TV, men han har tilhørlighet i den katolske kirken. I det siste er vi like, vi søkte oss dit begge to for å få et ankerfeste, det ble for vondt å være for fri, vi mennesker trenger alle røtter. Fosse er også høysensitiv - som meg, og i en slik kombinasjon blir alle forstyrrelser fra andre mennesker, det hverdagslige, så mye større, enn for helt vanlige folk. Han drakk for å få ro, slik jeg gjorde. En flukt bort fra seg selv, kanskje mer en flukt bort fra hverdagens menneskelige tetthet.

Jon Fosse er en av samtidens store forfattere, han hegner om det mennesket han kjenner, seg selv.

Jeg famler litt, men nærmer meg å finne meg selv. I alle fall hva jeg skal si om mine julaften-planer 2022.

“Er du klar til å feste sekken på ryggen og legge ut på den åpne veien ?”

— Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv, Tomas Espedal.

I 2022; hvem er jeg sånn dypest sett - jeg som den høysensitive sårbare sjelen - blant røffere mennesker…

(Foto; Werner Anderson)

ADVENT 21 - fjerde søndag.

Alle slutter har en begynnelse, og akkurat denne siste uken har vist meg nettopp dette. Det er fint å både kjenne på en dør som lukker seg, vi mennesker kan bli slitne av å vente, la det nye komme, slik at jeg kan puste rolig igjen.

Igjen er dette et valgt tidspunkt, da jeg skriver ordene her på denne tidlige stille søndagen, som egentlig er bare et lite pust i urolighetens tid.

Jeg er ikke glad i avslutninger, som julen, sier hun til meg. Jeg er mer der i nyåret - hvor alle landskaper er åpne og urørte. Selv smiler jeg, i en forståelse av samklang.

Alle fortellinger som kommer til meg, som utvider meg - som beriker meg. Får meg ut av min egen kontekst, som nok er litt støvete med noe mugg i bortgjemte mørke kroker.

Heldigvis har fortelleren om papyrusrullen om hvem Jesus er (ikke var) lovet meg et siste kapitel på selveste julaften, det kom brått, men med glede. Noen ting, undringens kompleksitet, må ikke ta slutt. Ellers lever jeg ikke, for det meningsfulle er ikke individuelt, men også sosialt.

Og kjæresten har fått nøkkel, for å låse seg inn her seint på julaften, etter at han har feiret den sammen med sine, det er den eneste nøkkel har trenger, for nøkkelen til hjerte-universet mitt gav jeg fra meg, den kvelden i Frognerparken hvor vi kysset for første gang.

Ved å gi - så får vi; gledesrus og evne til å være et menneske - blant andre medmennesker.

“En dag sent i desember 1349 kom en gruppe pilegrimer til Roma.
.......”

— Den hellige Birgitta, Unn Falkeid

Caravaggio

ADVENT 21 - tredje søndag.

Jeg har en hemmelig avtale med en fabel, som jeg hver søndag morgen lytter til. Den handler om en phd-student som har tatt med seg et papyrus-ark ut av det Kongelige Bibliotek i København. Det dreier seg om ord som forteller at Jesus ikke er Guds sønn, men “bare” et menneske, som er her for oss alle; gjøre oss gode.

Jeg liker tanken. Ideen om en buddistisk Messias, et menneske med en guddommelig kraft. Og så elsker jeg podcast-stemmen, myk og forførende, som tar meg inn i Københavns lukter, brostein-fortau og lyder.

Nå har jeg bare en søndag igjen, jeg vil sørge over at den sitrende forventningen av det nye, det å høre ordene for første gang, vil snart være over. Men jeg kan lytte til alle fire på nytt - og jeg vil da kanskje høre andre ting, små nyanser jeg ikke fikk med meg første gang, fordi jeg var for utålmodig til å ville gå videre i historien.

Jeg vil at kjæresten min skal lytte, han sier ja, mest for å tekke meg, men han er jo ikke der. I det guddommelige landskapet. Jeg skal ikke si det mer, for kanskje jeg bare bør ha denne verden for meg selv ?

Han, på den andre siden, vil at jeg skal lytte til talene til årets Nobel Fredspris vinnere. Jeg klarer det ikke, men jeg bør. Jeg er i min fabel, har nok å tenke over. Hvem var - er - Jesus ? Thomas-evangeliet som sier noe av det samme, men som ikke kom med i Bibelen. Maria Magdalena som visst også har skrevet tekster, men som heller ikke kom med i denne boken, mange leser som sannhet. Men hva er sannhet, hvis den er formet av noen maktmennesker den gang, som har bestemt at historien skal være slik og ikke slik som Thomas og Maria forteller ?

Som du skjønner, jeg er for dypt inne i fabelen, det å være singel-boer, som takker nei til invitasjoner for tiden, med kjæresten ute ved havet i en annet norsk kommune, har mye tid til undringen. Og jeg har bestemt meg for det, denne ventetiden - Advent - skal være refleksjonens tid. For før, når jeg sa ja til så mye, så kom Julaften for brått på, i år er jeg så klar, ventende etter en ny start, som den kristne fortellingen statuerer.

I går, lørdag, gjorde jeg to fysiske ting. Var på Deichman og plukket opp den siste boken til Peter Høeg - på dansk. Jeg vil være der - i det danske - kjenner jeg.

Så tasset jeg bort til min nye leilighet - smugtitt heter det - og fantaserte om hvordan livet mitt der vil bli, fra mai av. Kanskje det kan bli en ny fabel også ? Som jeg kan forme ord ut av - om rom, utsikt, naboer som kommer, røtter og det ukjente som alltid er en del av en bevegelse.. ?

“Hvad fortælles der, hvad fortæller virkeligheden, dér hvor den siste fortælling hører op ?”

— Gennem dine øjne, Peter Høeg

Jeg vil søke, se bortenfor sannheter andre har skapt. Og undre fra sjelen, slik at jeg lander i en fabel som er min.

Fot; Werner Anderson

ADVENT 21 - andre søndag.

Egentlig burde uken mellom første og andre søndag i advent vært preget av tilbaketrekning - en åndelig faste.

Men, erfaringer fra tidligere år forteller meg at slik vil ikke dette året heller bli. Jeg er ikke opptatt av julegaver og pepperkaker, men av menneskelige følelser. Det er det som har nesten tømt meg for krefter. Jeg kan hvile seinere, når Julaften kommer, og den har jeg planlagt - i det stille - å “feire” helt alene.

Beslutningen har ulmet i meg en stund, med situasjonen omkring meg - blir det helt legitimt. Å være alene, i harmoni, i fred.

Fredag morgen deltok jeg på et AA-møte - og jeg fikk lettet min sjel. Etterpå kjente jeg en stor takknemlighet mot et slikt felleskap hvor det er flere lyttere enn pratemakere. Hvor ellers har vi det ?

Julelunsjen med venninner , en kamp om å si noe, fordi det er så mange som vil skravle. Jeg er alltid den stilleste i slike settinger. Lytter, tenker - og lurer på hvorfor de ulike temaene kommer opp. Det er det mest interessante. Hva mennesker sier - og hvorfor. Og jeg er så opptatt av bisetningene, der den egentlige fortellingen ligger. En kan si noe om en person - i hovedsetningen - så kommer bisetningen, trenger ikke begynne med et “men” engang. Men den stikker - og er ofte ond. Hvorfor har noen mennesker behov for å nedsnakke andre ? Er det en form for hat ?

Og så på denne andre søndagen i Advent, hvor jeg brukte lørdagen til min indre renselse, går jeg etter mitt livs gleder. Og jeg finner dem, jeg må bare se dem. Jeg løfter fram den gode samtalen med en venninne, små gode samtaler på jobben, boken jeg leser - men mest av alt at jeg har fred med mine. Min kjæreste. Mine sønner.

Det har vært storm med kjæresten, der har vinden lagt seg nå. Stormen har kommer utenfra, likevel har den krøpet inn i oss, og skapt ubalanse.

Han kommer inn til byen til uken, jeg ønsker å være så nær, så lyttende, så god. Han er verdt det alt sammen.

Midtveis i ventetiden, fastetiden - denne andre søndag i advent, som jeg nå kjenner er så fredfull - god. Kulda omkranser meg ute, her inne er det lunt; alt har vært igjennom en renselse, med hvit salvie.

Vet ikke helt hva jeg skal bruke søndagen til. Og akkurat det, er en stor frihet.

Fastetiden er en ventetid, som en metafor bruker jeg det uendelige vinterlandskapet - som her fra min Svalbard-tur, hundekjøring.

“Når vi taler sammen om tro, taler vi netop om, at vi ikke har kontrol med, at vi fødes og dør. Vi samles om, hvordan vi kan leve og det vilkår. Vi får hjælp til at leve. Af hinanden. Af vores egen stillhet derinde i troens rum.”

— Gud, du er jo lige her. Charlotte Rørth.

ADVENT 21 - første søndag.

Tilfeldig, eller kanskje det er en mening i det, at jeg ser annonsen i Aftenposten fra Uranienborg Kirke om foredrag med den danske journalisten Charlotte Rørth som har skrevet boken «Da jeg møtte Jesus». Det er første søndag i dette års advent.

Selv kjøpte jeg boken i København for noen år siden, etter en pilegrimstur til Roma med en katolsk pater – jeg var fortsatt på leting; etter det guddommelige.

Og på denne første adventssøndag, leser jeg en vakker reportasje om krypten i Uranienborg Kirke – i Aftenposten.  Den er skrevet så magisk, nesten med en sakral tilnærming, at jeg undrer meg om han som skriver den har et øyeblikk av guddommelig gnist under skrivingen.  Er du også på leit, undrer jeg.

Da jeg legger alt sammen – ser jeg en viss mening med det. Livets små brikker, som opphøyer seg til noe større, som jeg ikke helt kan forstå.

Og dagen etter, går jeg til Uranienborg kirke, for både å få oppleve Rørth, samtidig kanskje få føle det guddommelige i  krypten. For i annonsen står det at foredraget skal skje der, under bakken.

Men hun er for populær for et lite rom under kirken.  Kirken er åpen, minusgradene biter i kinnene da jeg står på trappa utenfor kirkerommet, det brenner store fakler i mørket – og mennesker strømmer til – og beveger seg inn i varmen.

Kirkerommet er fullt. Og jeg finner en liten plass helt foran, ved siden av en mann som har lest hennes første bok åtte ganger, jeg må innrømme fattigslig fire ganger.  Vi er enige om at vi tror på mirakler, at Jesus er her hos oss. Og at Rørth har møtt ham et par ganger i Spania.  «Jeg stoler på deg» sier Jesus til henne i deres siste møte.

Sognepresten virker varm og hyggelig, alle menneskene er glade og hilser på hverandre, jeg føler meg inkludert, til tross for at jeg er katolikk.  Mannen ved min side og jeg finner hverandre, vi forteller hverandre om våre liv, deler vår tro sammen.  Jeg vet ikke hva han heter, det er uten betydning, det som betyr noe er at vi blir et oss der i det vakre kirkerommet med så gode energier.

En time forteller hun om sine opplevelser. Hun reflekterer også – om Jesus, tro og kvinners plass.  Hvorfor ble hun valgt – av Jesus, de gangene i Spania?

Hennes siste bok er om tro og moderskap, den kjøper jeg der i kirken – og skal ta meg inn i seg nå i desember.  I den er kvinnenes plass sentral i forhold til hele den kristne tradisjon.

Men først og fremst er dette en undring, om advent, over samvær, om tro – og å forstå det vi ikke forstår – og vedkjenne seg, jeg og min sidemann i alle fall, at Gud er overalt – og at noen er så heldige (utvalgte) at de har møtt Jesus. Og at et slikt møte forandret hele hennes liv.  Som min kveld i kirken, forandrer meg.  Det er de små drypp av undring – som bærer meg videre, i en optimisme om at vi bør være åpne for alt vi ikke helt fornuftsmessig forstår. Adventstiden kan skapes magisk –  og gi ro og håp for det gode.

Å være i verden med alt du ser - og ikke ser.

(Foto; Werner Anderson)

“Ved åpenbaring har han kunngjort meg hemmeligheten. ”

— Bibelen, Ef 3:3

Å bli sett. En liten spurv.

I går, en dag jeg hadde trengt en venn som lyttet. Som jeg kunne fortelle om mitt mørke, betro meg til - og få trøst. Men hvem trøster trøsteren ? Jeg er en trøster, en som kjente og ukjente henvender seg til, som et menneske med visdom, jeg er det også, men jeg er noen ganger også en liten spurv - som nettopp ønsker å være en grå spurv.

Det som utløste det var en melding fra en venn. Vi har ikke hatt kontakt på noen uker, min tid den siste tiden har vært fylt av kunde-oppfølginger på jobben, klienter i rusbehandling og telefoner til alle i familien. Noen venner har jeg også møtt. Men han, som sendte meg en bekymringsmelding var usikker, om vi fortsatt var nære. Han mente vi ikke var FB-venner mer, men det var vi da jeg sjekket det. Så sårbare er vi - det å bli avvist overskygger så mye i livet.

Jeg har rukket over mye - eller mange mennesker. Og en som var meg nær i fjor, ringte jeg til, han tok i telefonen - og har heller ikke ringt tilbake. Jeg orker ikke analysere det for mye, enten er det en tilfeldighet - eller så vil han ikke ha kontakt. Sendte en sms om en kopp te. Han har en heavy diagnose, så jeg må forstå at han forstår verden og mennesker noe annerledes enn meg, så dette kan jeg også lære noe av. Mennesker kommer til - og noen forlater meg. Og noe jeg har landet på, er at menneskers valg har noe med meg å gjøre, hvis jeg vil problematisere det, men aller mest med den andre. Alle kan ikke like meg, så enkelt er det. Og har jeg egentlig plass til alle ?

Noe jeg har bestemt meg for - er å ikke lage drama i livet mitt. Så de jeg har, som forandrer seg bort fra meg, jeg kutter dem ikke ut, men jeg trekker dem heller ikke nær meg. Jeg har lært meg til å ikke, gå til angrep, når en av mine venner for eksempel begynner å snakke om konspirasjons-tanker. Det er sentralt i hennes verden - ikke i min.

Og slike samtaler dør naturlig ut - når jeg ikke fyrer opp. Lar den andre prate seg tom, stillhet - og så spør jeg om noe helt annet.

Stillheten er noen ganger min eneste venn. I stillheten er Gud, har de dype kristne fortalt meg, lytt lille venn.

Jeg trenger en som vil lytte til meg - når jeg er i mørket. Som forstår at jeg også kan være en liten spurv. Ikke bare hun som er sterk - og med et hav av visdom.

En øvelse for meg er; hvem kan jeg søke trøst hos ? En øvelse jeg skal prøve å finne et svar på.

Er du der - bare for meg ? Når jeg trenger deg - aller mest.

Se meg naken, slik at jeg ikke trenger å skape meg selv. For deg.

(Foto; Werner Anderson)

“Aner det deg ikke, kjære venn,
at alene i hele verden vedvarer
kun det et hjerte formidler til et annet
i en lydløs hilsen ?”

— Vladimir Soloviov

Det store lille livet

Alle de bøkene jeg har lest om lykkejakt, fine råd, og når jeg tenker etter sier de mye av det samme. Slik at jeg i sjela mi kan krysse av for at jeg er på rett vei.

I mine mest hektiske perioder med fire småbarn, universitetsutdannelse, trening og…. var ikke slike bøker en del av livet mitt. Jeg levde uten å tenke over at jeg levde.

Men tidene har forandret seg; nå er vi psykologer alle sammen, analyserer oss selv.

Man kan bli litt sliten av alle rådene, glemme å leve, uten en pro-et-kontra om eget liv. For meg; jeg elsker grenser, et begrep som ikke er så populært for tiden. For meg er grenser en nødvendighet, forbli innenfor - og kanskje en gang i blant, i noen tilfelle, ta små skritt utenfor. Jeg vil aldri hoppe i fallskjerm, ei heller ta et glass vin, men vandre i Dolomittene til føttene blir ømme, det er meg. Og Svalbard-opplevelsen med kulde, kulde, kulde - ble en overskridende opplevelse.

Men en gammel mann, gav et eneste råd som er fint. Jeg kan ikke de ti bud, det blir for mange å holde styr på.

Det å være lykkelig er en drivkraft i oss alle. Noen famler hele livet, uten å ha en retning for eget liv. Og andre bare lever i sitt liv, uten å stille seg selv spørsmålet om lykke, men bare er der, ja rett og slett er lykkelig hvis noen utenfor skulle definere dette livet.

Så forståelsen av lykke er ikke nødvendig for å være lykkelig.

Men i dagens mediale samfunn, med så mange historier om mennesker som har brutt opp fra sitt livet for å bli lykkelig ute ved havgapet, blir vi andre lengselsfulle bort fra eget liv. Er jeg et kjedelig menneske ? Lever jeg ikke ut mitt potensiale - hva nå det er ?

Sist uke lyttet jeg til Erik Varden, katolsk biskop i Trondheim, en svært reflektert og intelligent trappist- munk. Han innledet foredrag sitt på “Katolsk Grovbrød” med en fortelling fra Paris, i en tid han bodde der som forsker. Han hadde rom hos Dominikanerne, og en av de eldste, nesten 100 år gammel fikk spørsmålet en lørdagskveld blant de unge, om hva som skal til for å bli lykkelig.

Han kom ikke med mange råd. Et eneste ett gav han til ungdommen.

Du skal finne ditt mål i livet, og så følger du den veien for hele tiden å pleie dette målet. Min følgesvenn Peter Høeg gav seg selv tre leveregler som ung mann. Disse er essensen i hans liv - og han følger dem - fortsatt. skrive de beste bøkene han får til. Mindfullness hver dag. Være tilstede for familie og venner.

Mening i livet sier noen. Være en bidragsyter i samfunnet sier noen andre. Bli sett.

Hvor er din sti ? Min ? Jeg tror at vi ikke skal gjøre det for vanskelig. Søsteren min har valgt å være en god mamma, ikke uttalt, men utført.

Mitt edruskap er omdreiningspunkt, og ut av det blir jeg en medhjelper. Jeg har lært av mitt fall at jeg kan bidra.

Men det er ikke hele sannheten. Det å være gode mot meg selv også er en del av pakka. Ikke for dømmende, streng - og ei heller for mild. Snubling skjer, minimaliser skaden og gå videre lille du…hvisker jeg til meg selv.

Og jeg tenker at å være et oppriktig interessert medmenneske for andre, i tanker og gjerninger, beriker livet - og gjør meg lykkelig. Og glad.

Et lykkeråd; finn målet ditt, og hold deg til din sti for hele tiden å være målrettet.

(Foto; Werner Anderson)

“Människans själ ar av andlig natur.”

— Ânglarna, Syster Siluana Tengberg

Dagenes mørkhet. En naturlighet.

Jeg kjenner rytmen, mellom lys og mørke, som bølger, evinnelige og evigvarende. Begge deler er energier, gode på hver sin måte. Og denne tidlige morgenen er en dag jeg skal være sakte, og la mørkets bølger slå mot huden min, fordi jeg vet at dette, denne dagen også bare har like mange timer som en lys dag, også går over. Som FB og likes, hottest på den dagen du legger ut noe, litt mindre dagen etter - så kommer stillheten. Stillstanden.

Og når denne mørkets kraft kommer, tar jeg den i mot med åpent hjerte; omfavner den med min grådige sjel.

Jeg er helt av alle strømmetjenester, så jeg kan ikke sløve og dope meg med flukt fra livet og følelsene.

Og jeg ønsker heller ikke la hodet - og sjelen min - bli fylt - av serienes bilder, evigvarende, aldri slutt. Det nye dopet. Binge er et nytt norsk ord, uskyldig som snus i små mengder, farlig i lengden.

Nå er det ok at jeg ikke kan kommentere noe i lunsj-praten når en strømme-serie blir nevnt. “Det er den familien” - sier en kollega om tredje sesong av en kunstig skapt serie, men det prates om som om de er virkelige. Klarer vi ikke å skille mer, ikke så rart, hvis tankene dine er fylt av hva andre har skapt.

Jeg skal ikke la meg friste å gå inn igjen. En ny øvelse - å avstå. En botsøvelse for frihet.

Og jeg planlegger ikke hva jeg skal gjøre. Så lite skal det være, at det ikke er verdt FB eller Instagram. Og akkurat det er magisk; det er verdt mye. For meg.

En dag. Jeg tillater det, en dag jeg ikke skal gå en mil i skogen, selv om helsefolk sier at jeg nettopp skal gjøre det. Selv har jeg valgt å drikke vann, meditere - og prøve å få til litt søvn - når alle andre er glade der ute, på byens kafeer, i parkene. Jeg kommer dit også, men ikke akkurat i dag.

Og han kommer til meg, han som trakk seg tilbake, ikke fra meg, men fra det støyete livet. Jeg tok det personlig, trodde jeg ikke var nok. Men jeg var nok, Bare på en annen dag. Denne hendelsen løfter jeg frem, og er takknemlig for at han gav en totalitet, derfor elsket jeg ham så dypt den gangen. Ikke bare latteren, men også hans mørke stillhet.

Og skal jeg lese noe idag , blir det søster Siluana Tengbergs bok om engler. Slik at jeg åpner opp, og ikke er alene. Følelsen av å være ensom, er noe helt annet enn å være alene.

Men jeg vet også; at en slik tilstand, er helt essensielt for min kreativitet, min vekst som menneske. Så derfor, kjære mørke, ønsker jeg deg velkommen inn. Vær her, riv meg i stykker, la meg ligger sønderknust på gulvet, la meg få gråte utømmelig. For i morgen skal jeg reise meg opp igjen, ta på vinterjakken, de varme støvlene - og gå ut i solen. Igjen.

Jeg takker ; mørkets energier. Og ønsker lyset velkomment.

Prate-samfunnet. Gjøre-samfunnet. Og for meg; en mørk stillhet. Som jeg så inderlig trenger.

(Foto; Werner Anderson)

“Anglarnas hjälp är betingat av vår svaghet.”

— Ângarna, Syster Siluana Tengberg

Faste. Faste. Faste.

Plutselig presser tårene på, de vil ut og renne nedover kinnene mine. Jeg blir overrasket, sitter i lotus-stilling og mediterer. I min grå sofa, i mitt hjem som har få ting. Og snart forlater jeg dette hjemmet, som har omkranset meg. I mange gode øyeblikk.

Jeg har sagt farvel til det og håper at de nye som flytter inn, føler energiene her. Dette er et vennlig sted å leve. Å puste i.

For første gang så faster jeg.

Og på dag nr 1 med faste. Tårene presser på. Overrasket, jeg sitter stille og har fokus på pusten. Hva skjer ? Tårene vil også forlate min kropp. Ikke bare alle slaggstoffer som er min kropp, selv om jeg lever relativt rent. Men en faste gjør noe med meg, det minste den gjør noe med er selve kropps-rensingen.

Dag nr 2, under fasten, men i meditasjon, går jeg inn i en høyere dimensjon, jeg ser lys, nei jeg er i lyset, jeg er lys. Vil være der. Lenge. Renselse av kropp er også en åndelig renselse. Og jeg føler meg ikke ensom, ikke alene, for i denne lysdimensjonen er det godhet.

Og på min siste dag i fasten, kroppen tømmes, for slaggstoffer - og gjør den ren.

Min første 3-dagers faste. Er vant til mikrofaster, det passer meg, et menneske som ikke er glad i frokoster og faste måltider. Så deilig å si det når mennesker påstår at jeg også må spise frokost. Når jeg svarer at jeg mikrofaster, får jeg være i fred med mitt levesett.

Faste vekker følelser. Ikke bare i meg - men også i andre. Det provoserer, og noen mennesker går i forsvar om at de hadde aldri klart det, ikke har jeg bedt andre om å gå min vei, men det setter nok fokus på deres livsstil Hva kan de kose seg med i helgen, hvis det ikke er mat og drikke ?

Meditere, kan jeg si, men sier det ikke.

Kjæresten min følger med meg fra Horten, han er en faster, og stiller ikke kritiske spørsmål. Ei heller vil han ha detalj-informasjon om hva jeg får i meg. Det er derfor jeg elsker ham så inderlig.

Bryr seg om meg, men plager meg ikke.

Direktøren i Munch faster, 300 kalorier per dag - i opptil 10 dager. Jeg er ikke der, vet ikke om jeg kommer dit, men en slik liten 3-dagers faste er en totalitet i renselse. Sanne Ehdin har jeg fulgt noen år, nå er hennes siste bok “Vattenfaste” på vei til meg; inspirasjon i kunnskap.

Og dagen etter siste fastedag; skal jeg nyte det lille jeg spiser, og tenke på at kroppen - egentlig hele meg - er hellig, guddommelig. Løfte seg ut av hverdagen, i kroppen, i sjelen, - og få sjansen til å gå inn i hverdagslivet igjen - som ny.

Gleder meg igjen til et knekkebrød med ekte geitost - mer skal det ikke til.

Faste er ikke ensomt, jeg føler at jeg sammen med engler….omkranser meg med godhet, gir meg styrke.

(Foto; Werner Anderson)

“There’s a hidden sweetness
in the stomach’s emptiness.”

— Rumi